Vi er her til låns

Noen innsikter kommer ikke brått.
De modnes stille i oss.

Dette er en av dem.

Når vi mister noen vi elsker, skjer det noe i oss som aldri helt legger seg.
Sorgen åpner rom vi ikke visste fantes.
Og i det rommet vokser også en dypere innsikt om hva det vil si å være levende.

Her er mitt forsøk på å sette ord på det – med undring og takknemlighet.
Jeg tror det er en dyp sannhet at vi alle er her på lånt tid.

Det er som når vi låner en bok på biblioteket.
Der står utlånsdatoen.
Og en dag skal den leveres tilbake.

Vi er alle til låns.

Noen får boken lenge.
Andre må levere tidligere.

Midt i alt dette har jeg tenkt på noe litt hverdagslig:
Jeg sjekker alltid holdbarheten på matvarer.
Gjør du det også?

Vi kikker på datoen og vurderer om det fortsatt er greit.
Av og til må jeg smile av tanken på at det kanskje også står en slags dato på meg.

«Holdbar til …»

Men det er egentlig en god tanke.
For jeg – som har levd lenge – er fortsatt holdbar.
Det betyr at jeg har fått noe som gjør at jeg holder.

Så kommer tanken på dem som måtte gå før.

Mannen min.
Han som måtte gå før høsten tok til.

Jeg er kommet til høsten nå, uten ham.
Men jeg ser at det fortsatt gror rundt meg.

Epletrær som blomstrer.
Tomater som smiler i sin rødme.

Alt det vi begynte på sammen – som jeg en dag sto alene med.

Jeg takker for hagen min.
Den skal få blomstre videre.

Også for ham som kom,
som var,
men som gikk.

Så hva har det å miste lært meg?

At vi er her til låns.
At ingen dager kan tas for gitt.
Og at så lenge vi får være her,
skal vi la det gro.

Meld deg på nyhetsbrevet mitt